The fault in our stars

Selma lånte meg The fault in our stars på fredag. (Jeg fikk den på norsk, men der er tittelen: Faen ta skjebnen, og det er dårlig oversatt.)

Jeg har fått en ny fandom.

Jeg begynte å lese den på fredag, og på søndag kveld kl. halv elleve var jeg ferdig.
Jeg gråt. Jeg gråt mye. Jeg pusset nesen FEM ganger, selv om jeg ikke er forsjølet.
I dag føler jeg meg bare tom. En blanding av sorg, kjedsomhet og har-ikke-noe-fornuftig-å-gjørehet. Men den var dødsbra. Det er den eneste boken på evigheter jeg har lest som ikke var fantasy. Den var nesten like bra som Percy Jackson (men bare nesten. Ingenting er bedre enn Percy Jackson.)
Du må lese den. Jeg lover deg, uansett hvor sterkt du prøver å ikke gråte, kommer du til å gjøre det.
Jeg er ganske ufølsom. Jeg gråter aldri av bøker, selv om jeg vil det. LES DEN!!!!!! Jeg mener det.
(Selma plager meg veldig nå.0 Hun56 tr20,y2kke2r 4på 3ta51statu2ret22.3155354687952654)

   *hvisker*: Les den. Se filmen etterpå.